Hvor er «Team Norway» i krafttaket mot kreft?

Kreftforskning er et massivt puslespill der internasjonalt forskersamarbeid er en kritisk faktor for suksess. Kan Norge lykkes slik vi jobber nå?

Før jul og før en ny lockdown sendte oss tilbake til hjemmekontoret inviterte Forskningsrådet og Kreftforeningen til et toppledermøte på Vitensenteret. Formålet var å diskutere hvordan vi kan samarbeide i Norge for å være best mulig posisjonert for å bidra i et av EUs viktigste samfunnsoppdrag, Mission Cancer.

Målet for dette store forskningsprogrammet er å bidra til å redde tre millioner liv innen 2030 – og hjelpe kreftpasienter og deres pårørende med å leve bedre og lengre liv.

Potten er klar

Disse samfunnsoppdragene ble lansert i fjor høst, og nå er potten på over 370 millioner euro til kampen mot kreft klar.

Som deltaker på møtet var det spennende å følge diskusjonene og innleggene – og bidra med egne tanker om hvordan vi kan nå målet og sikre at Norge får sin del av forskningspotten. Her snakket jeg blant annet om hvordan jeg tror Norge må bygge et lag med institusjoner som kan EU, og hvordan en digital befolkning, helsedata, biobanker og en helhetlig, offentlig finansiert helsetjeneste er et godt grunnlag for å lykkes på den europeiske arena.

Tiden og veien

Nå som jubelen etter toppledermøtet har lagt seg, må vi brette opp ermene. Fordi det haster. En tredel av midlene til det store forskningsprogrammet er utlyst, og har frist allerede 28. april. Da er det lite tid for forskerne til å utvikle store multinasjonale forskningssøknader med mange partnere – og budsjetter på omtrent 100 millioner norske kroner per prosjekt.

I den første utlysningen er organisering av helsetjenestene for oppdagelse og oppfølging av kreftsykdom sentralt. Dette er områder der vi i Norge, med avansert kreftbehandling, omfattende kreftregisterdata, en digital befolking og stadig mer digitaliserte helsetjenester, kan stille sterkt.

Men rekker vi å rigge oss for mulighetene?

Sykehustalen

Vi som er engasjert i helseforskning, var spente på hva den nye helse– og omsorgsministeren, Ingvil Kjerkol (Ap), ville si i sin første sykehustale 11. januar i år. Naturlig nok måtte den omhandle konsekvensene av pandemien – og langsiktige positive initiativer for en presset sektor. Dessverre nevnte ikke statsråden betydningen av forskning i talen sin.

Jeg innrømmer at jeg hadde håpet at ministeren ville ha benyttet anledningen til å si noen ord om forskningens sentrale rolle i årene som kommer, for utviklingen av helsetjenester for innbyggerne og for en mer bærekraftig helse– og omsorgssektor. Sykdomsbyrden fra kreft for både pasientene – og det omfattende behandlingsbehovet – er en viktig utfordring for en fremtidig mer bærekraftig helsetjeneste. Dette krever innsats og samarbeid innen forskning – både nasjonalt og internasjonalt.

Mission Corona

Pandemien har vist at EU og verden kan reagere raskt på en stor samfunnsutfordring. Her er det mye lærdom å hente fra det pågående samarbeidet som foregår på tvers av industrier, teknologier, nasjonale helseaktører og godkjenningsorganer. I rekordfart har verden fått prøve ut behandlinger og utvikle effektive vaksiner. Nå må vi vise at vi kan endre takten også når det gjelder utvikling og innføringer av løsninger på andre store helseutfordringer, som kreft.

Skal vi få til dette, trenger vi en masterplan – og et Team Norway. EU har fått på plass virkemidler til ny og viktig samskaping mellom helsetjenesten, næringsliv og forskning, og som skaper rom for samarbeid mellom aktørene som sjelden er mulig i Norge. I min forrige kronikk i DM-panelet nevnte jeg gjennomslaget for prosjektet SMILE, der samarbeidspartnere i Canada, Nederland, Danmark og Hellas har fått tilslag på en EU-søknad. Konsortiet ledes av Sykehuset Innlandet og har mottatt 70 millioner kroner til et prosjekt som skal bidra til å utvikle digitale løsninger som gjør at eldre kan få bo hjemme lenger.

Et nytt «Team Norway»?

En forutsetning for dette gjennomslaget var at vi klarte å danne et «Team Norway». Det samme må vi gjøre inn mot EU missions også hvis vi skal lykkes – både på programnivå og når vi senere skal definere enkeltprosjekter.

Mission Cancer og EU-prosjekter har insentiver for samarbeid mellom helsenæring og offentlig sektor. Her er det forventet at helsesektoren, helsenæringen, brukerorganisasjoner og forskningsmiljøer samarbeider, og at alle får betalt for sine bidrag. I tillegg må vi ha gode nasjonale virkemidler som setter norske aktører i stand til å hevde seg i EU. Forskningsrådets Pilot Helse, som skal stimulere til mer helseinnovasjon, er et godt eksempel på et virkemiddel som bringer aktørene sammen og utruster oss slik at norske miljøer er konkurransedyktige.

Hva venter vi på?

Det tar mye tid å skrive store søknader som får gjennomslag. SINTEFs erfaring er at de beste EU-søknadene følger noen kriterier for suksess. EUs forskningsprogram Horizon Europe etterspør prosjekter med stor impact samt samarbeid med «best of breed»-partnere.

De beste må finne sammen i tverrfaglige prosjekter som også er relevante for norske behov.

Så hva venter vi på? La oss danne et «Team Norway».

Innlegget ble først publisert i Dagens Medisin og gjengis med tillatelse.